Mina i Kongo

Snaue seks måneder i Kongo er ferdig. Det er rart, allerede virker alt jeg levde der nede så lenge siden, enda det er mindre enn en uke siden jeg dro.

Det har vært seks utrolig lærerike måneder. Jeg er veldig glad for at spørsmålet jeg stilte meg før jeg dro ut, kommer pengene dit de skal, har blitt ettertrykkelig bekreftet. Så ettertrykkelig at jeg selv ble lei av alle signaturene og stemplene som måtte påføres hver eneste lille regning eller kontrakt for å vise at de er kontrollert, godkjent, betalt. Men samtidig viktig dokumentasjon på at interkontrollen med giveres gaver til Leger uten Grenser er beinhard.

Da jeg dro fra Kongo hadde vi avsluttet første runde av kontroll/behandling av sovesyke i Dingila. Behandlingen ble utvidet til nabolandsbyen Bambesa, hvor vi også snart er ferdig med første runde. Vi skal åpne et prosjekt i Ango, en landsby som har vært isolert med svært begrenset tilbud av det meste, inkludert et helsetilbud, fordi sikkerhetsforholdene i landsbyen har gjort tilgangen vanskelig.

Takk til alle dere som har fulgt bloggen, og takk for alle kommentarer og innspill.

Det er veldig mye nød og elendighet i verden, og noen ganger kan det virke så overveldene at man ikke orker å engasjere seg – hvilken forskjell gjør det egentlig uansett, når så mange har det så vondt? Sånn kan det virke for oss hjemme i Norge, som kontinuerlig får hele verdens elendighet inn fra TV, aviser og internett.

Men for de som får hjelp fra deg, er forskjellen enorm. Den kan bety et liv som aktiv og frisk, fremfor livsvarige handikap eller kroniske sykdommer. Den kan bety et liv hvor foreldre kan se alle barna sine vokse opp, fremfor å leve med hull i søskenrekka. Din hjelp viser at verden ikke stille aksepterer den elendigheten millioner av mennesker lever i, men at det finnes noen som bryr seg og som vil gjøre noe.

Tenk på alt i livet ditt som gir deg trygghet og som er en selvfølge for deg. Tenk på at hvis du støtter Leger uten Grenser gir du mennesker som ikke har noenting av det du har, muligheten til et litt bedre liv. Du kan gjøre en forskjell.

Støtt Leger uten Grenser – se mer om hva du kan gjøre på legerutengrenser.no.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi hadde pre-FAD i helgen. Først i løpet av morgenen lørdag skjønte jeg hva pre-FAD egentlig sto for, til tross for at jeg hadde vært med å arrangere det hele.

Pre-Feld assembly discussions.

Konkret: Vi inviterte alle ansatte til å diskutere hva Leger uten Grenser er, hva vi bør gjøre med de ressursene vi har, hva vi kan gjøre bedre. Vi var ganske spente på hvor mange av de ansatte som ville dukke opp, det var frivillig oppmøte, og det var tross alt lørdag og fridag.

Men alle kom. Og alle var superengasjerte. De diskuterte så de gikk varmt i gruppene de satt i, og på slutten av dagen presenterte hver gruppe sine konklusjoner.

Refleksjoner rundt hvilke alternative medisinske aktiviteter MSF kan tilby, tanker om vårt engasjement mot sovesyken i Dingila og områdene rundt, idéer om hva vi kunne gjort for kvinnehelse, fødsel/barsel og underærnæring.

Tanker om alt fra hvordan vi best kan samarbeide med de lokale helsemyndighetene slik at vi kan hjelpe flest mulig uten at det blir et tomt vakum igjen etter oss når vi en dag drar fra Dingila, til hvordan vi burde gjøre vedlikeholdet av flystripa for at materiellet vi trenger til prosjektet her skal komme enklest mulig frem.

Det er deres lokalsamfunn, deres land og deres naboer vi hjelper. Å se engasjementet hos sykepleierne, sjåførene, vaktene og logistikerne når de diskuterer hva MSF kjennes veldig bra – det er tross alt de som gjør at MSF sine prosjekter ruller videre fra dag til dag.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg skjønte i bilen på vei hjem at denne dagen kanskje kom til å bli min aller beste dag på jobb for Leger uten grenser. Vi, jeg og sjåfør Marcel, hadde kjørt firhjulsstrekkeren vår 55 kilometer inn i jungelen, til landsbyen Bambesa, hvor vi har utvidet prosjektet med behandling av sovesyken.

Pasientene på første stadium behandles i Bambesa, mens pasienter stadium 2 kjøres til Dingila.

Jeg fikk være med denne tirsdagen, for å se hvordan vi har satt opp laboratoriet for å kjøre testene, hvordan sovesykeavdelingen fungerer, jeg får hilse på sykepleierne og laborantene og se huset hvor våre ansatte bor.

Vi henter 8 pasienter og to ledsagere denne dagen. En liten gutt er blant de syke, han får sitte foran sammen med la mundele (den hvite), Dominique heter han. Det er ingenting ved han som avslører at han har en dødelig sykdom, tvert imot smiler han sjenert og fniser litt hver gang jeg ser på han, som alle andre barna her gjør når de ser en mundele.

Det er da, mens jeg sitter ved siden av Dominique og Marcel, mens vi humper  bortover veien av typisk kongolesisk standard, at jeg tar inn over meg at passasjerene vi frakter med oss i dag, og lille Dominique, antagelig ikke ville hatt noen fremtid i det hele tatt hvis de ikke satt i vår MSF-firhjulsstrekker akkurat denne dagen.

Ergo – min beste dag på jobb for Leger uten grenser.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Astrid og Dieu Merci fikk inn en pasient i forrige uke som hadde 3.grads forbrenning over hele venstre ben. Han ble værende på akuttmottaket noen dager til han var bra nok til å overføres til sykehuset.

Jeg fikk være med å hilse på da Astrid skulle se hvordan utviklingen hadde gått. Det så ganske fælt ut, men han klaget ikke. Astrid ville undersøke han for å vurdere om vi burde sende han til MSF-basen i landsbyen Dungu, en flytur unna, slik at de kunne utføre en hudtransplantasjon.

Som den lekpersonen jeg er med lite peiling på medisin spurte jeg om det virkelig var nødvendig å sende han med fly helt til Dungu for en transplantasjon, ville ikke sårene etter forbrenningene bare gro til av seg selv? – Joda, forklarte Astrid, det vil de, men det vil danne seg et ganske tykt arrvev, og i og med at han har forbrenninger over hele benet, vil arrvevet hindre bevegeligeten i benet hans betraktelig.

Den unge pasienten i tjue-årene er allerede i gode hender i Dungu. Han var uheldig som pådro seg så alvorlig forbrenning, men samtidig var han veldig heldig at det skjedde i Dingila, hvor Leger uten Grenser kan gi han den behandlingen som må til for at han ikke skal bli handikappet resten av livet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Marie kokk blir med på toget i dag.

Det er 8. mars – kvinnedagen. Selv om jeg er nokså opptatt av rettferdighet mellom kjønn, har jeg aldri vært av typen som har brent BH-er eller gått i tog denne dagen.

Men i år skal jeg gjøre et unntak. Sammen med de åtte andre kvinnene som jobber for MSF her i Dingila skal vi ta på oss real wax pagnes, skjørt i karakteristisk afrikansk farge og mønster (mye av alt med andre ord) og gå i tog.

For kvinnene i Kongo som går flere kilometer til markene tidlig tidlig morgengry med én liten en på ryggen og én leiende ved siden av seg, og kvinnene jeg møter sent på kveld, på hjemveien med korger tunge av maniok eller mais, mat til familien hjemme.

For kvinnene som er redd veien hjem fra markene, mens de snakker seg i mellom om historier de har hørt om overgrep, og håper de eller deres nære aldri blir en del av disse historiene.

For jentene som er hjemme og passer på småsøskenene sine i stedet for å gå på skolen når mamma er på markene for å finne mat.

For vise solidaritet med de flotte afrikanske kvinnene her i Kongo: Rause, smilende, nysgjerrige, sjenerøse, til tross for de mange tøffe  hverdagene de lever.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lørdager er egentlig fridager, men det blir som regel noen timer på kontoret for det. Men det gjør ingenting, det er avslappet i helgene, lørdag var det bare meg og Luc (sykepleier på sovesykeavdelingen) på kontoret.

Han og de andre som dro til landsben Ango kom tilbake etter en drøy uke, utslitte etter reising, intens jobbing og relativt ubekvem levestandard. De hadde funnet tre ganger så mange syke i Ango som i Dingila. Det betyr at vi vil starte behandling der om noen ukers tid.

Mennesker smitter flua og flua smitter mennesker

Luc kan masse om sovesyken. Han forteller at av de 750 personene de klarte å teste på den drøye uka de var der, var hele 54 positive. 29 pasienter på første stadium (når parasitten enda ikke har nådd hjernen), 35 på andre. Vi har allerede behandlet 28 av de 29 på første stadium. De mer alvorlig syke (stadium 2) flys til landsbyen Doruma, hvor MSF også har base.

Jeg visste allerede at får du sovesyke-parasitten i blodet er sykodommen dødelig hvis ikke behandlet. Men Luc forteller meg at det er også et veldig viktig smitteaspekt. Mennesker som har fått sovesyken er også en risiko for andre, fordi de bærer parasitten som gir sovesyken i blodet, og dermed risikerer å spre den til en ny flue hver gang de blir stukket.

Det er ikke verre å bli stukket av en ”frisk” tse-tse-flue (en som ikke bærer den farlige parasitten), enn en vanlig mygg. Så i tillegg til at vi redder ett liv for hvert menneske vi behandler, betyr hvert menneske behandlet også betraktelig mindre risiko for at flere blir smittet, rett og slett fordi færre syke betyr færre muligheter for at sovesykeparasitten kan spres.

Ergo er hver person vi behandler ikke bare ett liv reddet, men potensielt hundrevis av liv reddet.

Det gir en god følelse.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vår kjære, flinke lege Astrid var ganske fortvilet en stund, hun kom til Dingila samtidig med meg (oktober), men først forrige uke var alt i orden slik at hun endelig kunne åpne akuttmottaket sitt.

De har allerede hatt over 20 pasienter, noen mindre alvorlige, en kunne stabiliseres og henvises videre til den rette avdelingen på sykehuset. Noen tilfeller var mer alvorlige og trengte lenger tid på observasjonsrommet på akuttmottaket. Noen kunne ikke reddes.

Jeg har ikke medisinsk bakgrunn selv, og vet ikke hvordan det er for en 29 år gammel sveitisk lege å åpne og drive et akuttmottak i en landsby i Kongo, men det er klart at selv med alt materiellet og alle medikamentene vi tross alt har fått, er vi svært langt unna et europeisk akuttmottak.

Astrid forteller at hun gjør det hun kan med det utstyret hun har, og hun har en utrolig flink gjeng  kongolesiske ansatte med seg. Men jeg er sikker på at det ikke kan være lett å tenke på at kanskje mer kunne vært gjort hvis bare pasienten hadde kunnet komme før eller hvis bare medikamentene, utstyret og sparringpartnerne hun er vant med fra Sveits hadde vært tilgjengelig.

Men, sier hun, kanskje dette oppholdet også vil lære meg noe om å bli flinkere til å akseptere døden som en naturlig del av livet, slik menneskene her i Dingila har lært seg til å akseptere den.

Lege Astrid er glad for at akuttmottaket endelig er i gang.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg skrev for litt siden at vi skulle foreta en kartlegging av utbredelsen av sovesyken i landsbyen Ango.

Vi kartla utbredelsen av sovesyke i Ango i 2008 – da fant vi ingen tilfeller. Vi visste ikke helt hva vi kunne vente oss denne gangen, men ingen hadde ventet det vi fant. Forekomsten av sovesyken i gruppen som ble undersøkt i Ango var tre ganger så høy som i Dingila – med andre ord skremmende høyt.

Tidligere i dag kjørte vi forbi bekken der kvinnene i Dingila vasker klær, gutta vasker sykler og ungene bader. Vi trenger alle vann for å leve – i Dingila og Ango går innbyggerne til vannkildene for å hente drikkevann, hente vann til matlagingen, eller for å finne vaskevann.

Dessverre er de livsviktige vannkildene også favorittilholdsstedet for tse-tse-fluen som sprer sovesyken – en av mange sykdommer som går under betegnelsen ”glemte tropiske sykdommer”. En betegnelse til ettertanke når man vet at den alltid er dødelig hvis den ikke blir behandlet.

Mor og barn får behandling for sovesyken.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har fått et nytt forhold til strøm. Jeg ser på meg selv som et energibevisst menneske som prøver å la være å sløse med strømmen hvis jeg kan, men å faktisk leve uten strøm har aldri vært nødvendig. Før nå.

Jeg har allerede skrevet at Dingila ikke har noe strømnett. Det vil si – det var et en gang, før krigen og alle urolighetene fra rundt 1997. Nå ser man overalt restene av det som engang var, men som ikke lenger fungerer. For de som har sett på TV-serien LOST, kalte en av gjestene våre Dingila for et ”Dharma-project”.

Men i allefall – vi har ikke noe strømnett. Så vi bruker generatorer som kjører 2 ganger om dagen, tre timer hver dag. De lader opp batterier, som så holder oss gående resten av dagen når generatoren ikke går.

Men generatorer er sannelig ikke bare, bare. Først ga den ”vanlige” generatoren vår opp. Så truet den litt mindre reservegeneratoren med å gi opp. Og hvis den ikke virker lenger, da har vi ingenting, ikke lys, ikke strøm til pcene, ikke strøm til å sende mail eller lade mobiltelefonene.

Heldigvis er folk her rutinerte og lar seg ikke vippe av pinnen. Våre kongolesiske kolleger tar en dag om gangen, og vet at det kommer alltid en løsning – etterhvert. Og en dusj etter jobb og middag blir det alltid mulighet for, vannet og maten lages ikke med hjelp av strøm, men med kull, selvsagt.

Astrid og Sandra i sving på kjøkkenet, uten strøm selvsagt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi skal på kartleggingstur til en landsby noen timer fra Dingila. En gruppe på snaut ti personer skal dra til landsbyen Ango for å se om det er behov for innsatsen til Leger uten Grenser der, primært i kampen mot sovesyken. De laster opp på motorsykler og forsvinner en uke inn i jungelen.

Jeg er nysgjerrig på hvordan det egentlig går til at vi bestemmer oss for å starte et prosjekt et sted, og blir fascinert av at metodene er omtrent de samme som når du skal prøve en ny merkevare på markedet – du banker på dør etter dør med spørreskjema, og kartlegger hvordan helsetilstanden i befolkningen forholder seg.

Avgjørelsen om å undersøke Ango nærmere baseres på informasjon vi har allerede, men de grundigere undersøkelsene vi skal gjøre denne uken, vil gi oss tallene som avgjør hva våre neste trekk vil bli. Jeg håper at informasjonen vi samler inn viser at sovesyken ikke har bredt for mye om seg, samtidig som jeg vet at håp ofte ikke er nok i Kongos dype skoger.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende